Jo, man tar sæ en ettermiddagstur tell svigerføreldran sine på Dverberg!!
Det va det æ gjorde! Sammen med ho Lill og ho Elena.
Under ser dokker resultatet. Æ blei innlagt på Stokmarknes Sykehus, før første gang i mett liv!
Les resten av historia under bildet!
12.3.2009: Kolbjørn - innlagt på sykehus før første gang!!
Historia starta egentlig uka før – i Calgary, Canada. Gudsjelov at den ikkje fortsette der!
Etter å ha flydd i «Gud veit kor mange tima» fra Frankfurt i Tyskland, kjente æ at nokka ikkje va heilt som «ved take off» i høyrefoten da vi landa i Calgary. Ei merkelig, ulmanes smerta, rett under kneet i leggen gjorde mæ en smule bekymra. Æ kan nu være en stapeis og ikkje særlig «drekkfeldig» når det angår vann og juice på sånne lange flytura. Derfør e ofte fasiten 8-11 tima i samme sete, med et absolutt minimum av av drikka som ikkje har hatt ei godkjent «jæringstid» kor druer av beste sort e hovedingrediensen.
Nu får man jo ikkje masse av det heller på dagens Atlanterhavskryssinge, så med andre ord blir veskeinntaket betydelig mindre enn vesketapet som man påføres av flyet sin aircondition over så mange tima.
Nu har jo æ egentlig sett på mæ sjøl som «helseetatens» versjon av han Supermann, så koffør skulle nu egentlig æ pimpe vann og slite holl i golvbelegget på flyan? Det va jo nok mange nok som gjorde det, og æ hadde det jo alltid like bra som dem da vi landa. Vel, nesten alltid! På denna turen hadde æ faktisk, i et svakt øyeblikk tenkt på en heime i familien som hadde fått blodpropp i foten etter lange oversjøiske flygninge, og han va ikkje så mykje gamlare enn mæ. Så, da vi landa i Calgary etter rundt 12-13 tima i samme sete, fremdeles uten å være på «polaran» sammen med de andre «turgåeran», så kjente æ at nokka kanskje ikkje va heilt etter «oppskrifta» – i høyrefoten.
Men, etter et par daga i Canadisk vinter og «ørten» kuldegrader merka æ at han Supermann kom tellbake og æ glømte heile greia – inntell i kvelden etter heimkomst på Ainnes. Det starta som ei snikanes smerta i venstre lunge og under kragebeinet kvær gang æ pusta inn. Fortsettelsen va en altfør tidlig morra dagen etter. Æ våkna klokka 4 på natta og fikk ikkje puste normalt. Korte hikst va i bestefall det æ klarte, og selv det va djævelsk ondt! Lungebetennesle va det æ tenkte på tvert! Har hatt det en gang før, men det va på langtnær så inni helv… så ondt som detta, og i tillegg va detta KUN på venste sia, øverst og nederst i lungen.
Æ tenkte kjapt an en dags sykefri fra jobb ville fikse saken. Å være borte fra jobb på grunn av sjukdom sett langt inne hos mæ, men det va ikkje mykje æ kunne ha førmidle før Andøya Rakettskytefelt AS i mellom de korte pustehikstan æ klarte å utfør, så æ blei hime den dagen. Detta va i går – 12.3. Dagen gikk og æ blei ikkje værre, syntes æ! Mora tell ho Lill – ho Evelyn, syntes definitivt at æ va «værre»!
Før vi kom oss derifra hadde ho vaktsentralen i Vesterålen på telefonen. Dem skulle varsle vakthavanes lege, som så skulle ringe mæ. Det gjorde ho også etter en halvtime – fra Risøyhamn. Tell alt overmål va detta ei dansk knetta (rett før vi dro innover hadde æ og ho Lill holdt på med å føre inn slekta mi fra Danmark – adelsslekta Gyldenstierne, kor den eldste kjente – han Knud Erik Gyldenstierne e min 20 tippoldefar). Snakk om tellfeldighet! Einaste løsninga på pusteprobleman mine, som faktisk va blitt mykje værre på tur utover fra Dverberg, va å snu å kjøre innover igjen – tell Risøyhamn. Ho Lill insisterte på å bli med, så ho Elena blei lagt, sovna og barnepassera blei oppnevnt.
På tur innover blei æ etter kvært jævl… gla før at ho hadde insitert på å bli med, før vel nok klarte æ å holde mæ med nok luft tell at kroppen funka, men du dyran det kor inn i helv.. ondt det va. Da vi passerte Åse va æ på nippen tell å be ho om «henstand og time-out». Æ tenkte mine tanka den lille strekninga som va igjen før legekontoret «nordom» brua va i syne. Då æ kom inn tell «danskførkja», og æ hadde nevnt Canada-turen og fotproblemet tenkte ho sett og før kvarteret va gått lå æ på rygg i ambulansen! Der lå æ, med nåle i arman og elektriske ledninge på ledige plassa nok tell å ligne på juletreet – «online» med intensiven på Stokmarknes slik at dem skulle være skikkelig førberedt når «liket» ankom.
«Mulig blodpropp i venstre lunge» sa ho tell intensiven på Stokmarknes da ho snakka med dem. Shit, tenkte æ! Detta skjer jo bære andre – sjuke folk! Æ e jo en kar i min beste alder, og blodpropp ramme jo bære gamlinga og «andre slappfeska», tenkte æ! At det skulle kunne ramme mæ hadde æ aldri tenkt på i fullt alvor, men her lå æ altså – i en ambulanse før første gang i mett liv. På vei mot nokka æ håpte blei et meget kort og hyggelig besøk i Hadsels «hovedstad».
Etter en meget rask kjøretur, med ho Lill i passasjersetet i ambulansen ankom vi sykehuset. Der blei æ avkledd, avhørt, årelatt via ørten nye boldprøva, før de fant ut at en ny EKG va på sin plass. Det va bære det at æ under heile ambulanseturen hadde vært tellkobla nettopp en slik maskin, og det via selvklæbanes kontakta – strategisk plassert på brøstet og andre plassa med kroppshår under! Totalt 6 sånne hadde æ da æ ankomm! Etter at de hadde bestemt sæ før at æ skulle få 6 nye blei de gamle, og håret under, behørig røska av, av mæ sjøl! De ville ikkje gjøre mæ så ondt! Ikkje bære hadde æ «groze» pusteproblema, men æ skulle i tellegg pine mæ igjønna avrøsking av en «halv rull med dobbeltsidig Scotch-tape» festa tell plassa kor ikkje ønske den tapen (ikkje andre tape’a heller).
Etter at «øvelsen» va avslutta blei æ behørig barbert og ny «Scotch-tape» utplassert. Neste «action item» va røntgenundersøkelse av «thorax», eller overkropp som vi dødelige kalle det før. Her skulle æ ta tre bilda. To av dem va med full innpust! I min situasjon va det ikkje rare greia! Etter 2. forsøk, og æ med tåran i auan sa de at innpusten min va som hos ei gammel kjærring, men at det måtte klare sæ, før de så at æ ikkje hadde tjangs!
Deretter bar det opp på enerom (faktisk fikk æ enerom!!) på «medisin I», rom 303. Der vanka det smertestillanes og blodførtynnanes medisin i tilfelle det virkelig va blodpropp æ hadde. Det va det heldigvis ikkje, men før æ fikk vite det hadde æ ei lang natt kor æ blant anna drømte om at æ blei nekta å reise heim etter å ha holdt på å reparere en bil i pessregn utafør sykehuset. Trur dokker man va fokusert på å komme heim tell helga???
Nu e det fredags kveld, døgnet etter ambulanseturen. Æ sett heime i stua med en heftig lungesekkbetennelse i venstre lunge og klimpre ned denna historia på laptoppen og Dahlenett mens æ høre på han Henning Kvitnes som syng «sånne som oss har bruk før en kjærste, og den kjærsten har jeg tenkt sku være deg». Han syng i samme sangen om at vi ei erfaring rikare, og det e i aller høgste grad sant i detta tilfellet! Min kjæraste, ho Lill og mora hennes sørga før at æ kom tell doktorn i en situasjon kor æ hadde venta noen daga tell sia det «går jo over av sæ sjøl». Ei erfaring rikare e æ sia ei natt på sykehus, uvitanes om sin videre skjebne og om retninga på den skyldes egen dumskap har fått mæ tell å tenke mæ om. Tenke på at kanskje skulle man høre på gode råd, og ikkje alltid tenke at de bare angår «alle andre og gamlinga»! Når man ligg der og slit med nokka så trivielt som pusten, ja da ser man ting i et anna lys!
Takk tell pleieran og doktorn på Stokmarknes sykehus før at dokker fikk mæ på føtn igjen så fort! I takknemlighet skal æ heller sprette «proppa» på vannflaska oftare og rusle litt rundt i 30.000 fots høyde fremover – i beste preventive hensikt!
Kolbjørn…
