Alle har vi aner fra forskjellige steder bakover i historien. Ikke alle er like opplyste om disse eldre tiders forfedre, og ikke er alle like interesserte i dem heller. Dette siste gjelder ikke for vår familie. Disse sliterne fra svunne tider er dem vi kan takke for at vi lever, enten de nå var adelige, fiskere langs en forblåst kyst eller bønder fra et roligere innland.
Raatajat rahanalaiset / Trälar under penningen
Av Eero Järnefelt, 1893/Finlands nasjonalgalleri.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)
Dette innlegget handler om våre aner fra Grue Finnskog i Hedmark – skogfinnene på 1700-tallet.
Fra Wikipedia kan vi lese:
«
Skogfinner er en etnisk gruppe som stammer fra finner fra Savolax og Tavastland som slo seg ned i skogområdene i Sverige og Norge, særlig området som ble kjent som Finnskogen på begge sider av den svensk-norske grensen. Størstedelen av denne finske utvandringen skjedde i løpet av hundreårsperioden ca. 1575–1660. Det var både personlige, økonomiske, politiske og samfunnsmessige årsaker som gjorde at de reiste. En av årsakene var den arealkrevende landbruksformen som de hadde som hovednæringsvei, svijordbruket (svedjebruk)[1], idet de drev skiftebruk i utmarka ved å svi av granskog og så rug i asken, såkalte rugbråter. Dette bråtebruket ble enkelte steder drevet fram til ca. 1800, men gradvis gikk etterkommerne over til fast åkerbruk.
Skogfinnene lærte seg svensk eller norsk og ble tospråklige, men beholdt sin kulturelle særart og det finske språket. Blandingsekteskap ble tidlig vanlige. Ved slutten av 1700-tallet hadde skogfinnene i stor grad blitt assimilert inn i den svenske eller norske kulturen, en prosess som var nærmest fullstendig fullført ved begynnelsen av 1900-tallet.
«
Kolbjørn er etterkommer etter flere av disse sliterne som omdannet de dype skoger til dyrkbar mark på en tid uten traktorer, strøm eller innlagt vann. Pål Eriksson Suhoinen var en av disse såkalte skogfinnene. Han dukket nok opp der rundt 1730-talllet sammen med sin første kone, Malin Persdatter og ungene Anne, Katharina og Erik. I 1735 dør Maria mens familien holder til på Kalneset i Grue Finnskog. Erik ble gift med Malin i 1724 i Fryksände,Värmlands län. En forklaring på hvorfor familien dukket opp på Kalneset kan være at Erik var nevø til Eli Eriksdatter Suhoinen, kona til en av gårdbrukerne der – Henrik Steffensen Mullikka. Pål var også kjent under det mer finske navnet «Paavo Erkinpoika Suhoin».
I 1739 gifter Erik seg med Inger Pedersdatter Karttuinen. Også hun skogfinne, men selv født på Skyrud i Grue. Sammen med Inger får Erik to barn til – Arne og Mari. Erik dør i Grue Finnskog i 1771, 66 år gammel.
Et artig slektskap gjennom Eriks far, Pål Eriksson Suhoinen (1635 – 1707), lever ennå i dag, og har nylig vært gjenstand for et TV-program. Jan Storberget fra Hytjanstorpet i Grue Finnskog ble for få år siden portrettert i NRKs serie «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». I episode 17 får vi bli kjent med en av de siste som ennå lever på denne gamle måten.
