| Notater |
- I 1769 var det skifte etter finn i Målselv Henrik Omma. Han etterlot seg enken Ragnhild Pedersdatter eller Amundsdatter og fem døttre Kirsten, Gjertrud, Karen, Beate og Berit.
Enken og døttrene er nevnt i manntallet for Hollendernes i 1770. I 1775 betaler Ole Pedersen på Hollendernes den såkalte "fjellfinn og lappeskatten".
http://www.disnorge.no/slektsforum/viewtopic.php?t=16182
http://www.tore-nygaard.com/troms/3032.htm
O. Rygh skriver om Kierrisnæs i «Norske Gaardsnavne»:
75. 76. Kjærresnes øvre og nedre.
«1ste Led er Kjærre m., liden Skov eller Lund, især af smaa Træer. Jfr. GN. 67,9».
Alf Kiil skriver i Måselv Bygdebok:
«På 1700-tallet fant det sted en uvanlig sterk innflytting av svenske samer til de nordnorske bygdene, især i distriktene fra Salten og nordover. De fleste var vel reinsamer, som det hadde gått ut for, ved ulykker, uår eller på annen måte.r synes en reinpest, som ved midten av århundret raste blant reinflokkene i Nord-Sverige, å ha bevirket at svært mange svenske reinsamer måtte oppgi reindriften og flytte ned til «Vestersjøen». I annen halvdel av 1700-tallet gikk folketallet i et samesokn som «Jukkas järvi» i Torne lappmark på 25 år ned fra omkring 1300 til omtrent 800.
Disse samene - eller markefinner som de gjerne ble kalt - slo seg ned i strøk hvor de kunne ha håp om å få være i fred for de fastboende, i fjerne utmarkstrøk, ikke så sjelden i områder som hadde forblitt ubebodde på grunn av at de ikke egneg til jordbruksdrift - her var det gjerne skrinn og dårlig eller vassyk jord, steinet lyngmark med stranten og vantreven lauvskog. Her slo de seg igjennom som best de kunne. Noen hadde kanskje noen få reiner i behold, helst i andre samers reinflokker. Ellers måtte de livberge seg med neverløyping, fangst og fiske og med et kummerlig jordbruk. De som var verst stillet, måtte gripe til tiggerstaven.
Omkring 1750 hørtes samstemmige klager fra mange bygder i Nordland over østlappene som «dynget seg ned» i utmarkene. Også mange embetsmenn så med stor uvilje på denne invasjonen. Det som bekymret dem mest, var at skogen skulle bli ødelagt,i mange av innflytterne førte en halvnomadiserende tilværelse og flyttet gammene sine fra sted til sted. De var store skogtynere, hevdet embetsmennene, både ved neverløypingen, og fordi de ikke utnyttet skogen på en sparsommelig og skikkelig måte. Det kom mange klager over markefinnene til kollegiene i København i disse årene.
At enkelte strøk ovenfor Målsnes nå blir bebygd, faller i tid sammen med innvandringen av markefinner i andre bygder i Nordland og kan til dels ha de samme årsaker. Vi kjenner ikke nøyaktige årstall for når de som vi kan kalle rydningsmenn,e seg ned her. Busamene pleide ikke å skaffe seg rydningssedler. Så de kan ha sittet på sine finnerydningsplasser nokså lenge før myndighetene fikk nyss om det.
Men i 1760-årene hadde iallfall strøket omkring Hollendernes med Grunnes og Kjerresnes fått fast bosetning. Noen av de samene som slo seg ned her og ble bumenn, bar kjente samiske ættenavn som Omma (Åma) og Landa. Senere flyttet også busamea plasser lengre ute i fjorden opp til nyrydningene i Målselv.
Snart kom også andre innvandrere til disse plassene. Det var enkelte kvenfamilier. De kvenske rydningsmenn synes å ha kommet hit i 1760-årene, for om enkelte av sønnene som var født i 1750-årene, blir det senere opplyst at de var født i Sverige.
Sommeren 1775 hadde øyensynlig rydningsmennene sittet sine friår, slik at sorenskriver og lagrettsmenn kunne legge plassene for landskyld, og nå ble plassene Sandnes, Kjerresnes og Hollendernes skyldsatt.
Om Hollendernes heter det i skyldsetningsforretningen at den hadde vært «besiddet af Finner som har fløttet til og fra, men nu beboes af Hans Hansen Landa». Gården fikk en skyld av 9 mark. Tidligere hadde en Henrich Omma bodd på Hollendernes.
Om Kjerresnes sies det at Erich Hansen hadde forbedret den med dyrkning, så den kunne skyldsettes for 1 pund. Erich, som senere ble skogfogd, var svensk. Han ble visstnok gift med en kvenpike, Elen Mikkelsdatter.
Om begge plassene står det at man der bare kunne fø noen få kreaturer, med høy som måtte bæres i hus, på Hollendernes på grunn av uføre, og med skog og brom på Kjerresnes. Til korndyrking var ikke plassene særlig egnet. Fiske kunne ikke bebe drive, for de var innefrosne om vinteren.
På Kjerresnes begynte omtrent på samme tid «vår» kven, Matthias Hansen og kone Dorothea Henrichsdatter som rydningsfolk.
På Hollendernes, eller kanskje på Grunnes, var det også en kven, Hans Larsen med kone Maria Henrichsdatter, som tok opp rydningsarbeid. De og deres barn kom også hit fra Nord-Sverige og ble fast bosatt i Målselvdalen.
Ellers var det flere same- og kvenfamilier som holdt til på disse plassene omkring 1770, men ikke alle ble rotfaste på disse stedene.»
|
- Før 1770
